I 2002 ble jeg først kjent med Anneli da vi begge gikk i grønt på Terningmoen i Elverum. Siden vi ikke var mange jentene ble det naturlig at vi var sammen, men det skulle vise seg at vi klikket ganske så bra og ble gode venner. Vi gjorde oss ferdige med de grønne tjenestene og dro hver til vårt. Vi hadde sporadisk kontakt i årene som gikk, det er vel ofte slik det blir når man ikke oppholder seg på samme sted. Gleden var stor da vi fant hverandre på facebook i 2007 og vi oppdaget at vi nettopp hadde flyttet til Trøndelag begge to. Anneli var like sprek – om ikke sprekere. Men jeg hadde fått med meg endel kilo. Og flere skulle det bli.

Da jeg ved påsketider 2009 våknet og fant ut at her måtte det en livsstilsendring til tok jeg kontakt med Anneli. Her ble jeg tatt i mot med åpne armer og et åpent sinn. Jeg var veldig sint på meg selv for at jeg hadde latt det gå så langt, jeg var lei meg fordi jeg ikke trivdes med meg selv og det var rett og slett kjipt å snakke om vekten og kroppen min. Det var flaut! Det jeg møtte hos Anneli var over all forventning. Hun gjorde ikke noe ut av det, det var det jeg som gjorde. Hun fikk meg til å føle meg komfortabel, komfortabel nok til å snakke om det. Den tillitten hun bygget opp hos meg bare ved å forstå og hjelpe meg med å se en løsning var stor. Dette skulle ikke være noe problem! Og etterhvert som vi ble enige om en liten plan, ble jeg mer og mer ivrig.

Jeg kjøpte meg noen PT-timer hos henne – vel anvendte penger! Jeg får ikke fullrost henne nok for den jobben hun har gjort med meg. Det er bare det at jeg klarer ikke sette fingeren på hva hun har gjort. Hun har vært akkurat som en liten fe som har flydd rundt meg og svart på spørsmålene mine, kommet med råd når hun ser at det trengs. Hun har latt meg ta del i løypen som skulle stakes ut. Hun har latt meg bestemme alt, nesten – hun har kommet med sine faglige råd og sin kompetanse der det trengs. Jeg har følt meg trygg på at den treningen hun har lagt opp til kommer til å virke. Noe jeg også har fått bevist.

Samtidig har hun pushet meg i mine late perioder. En ting jeg har satt veldig pris på der er at når hun vet at det har vært en stund side jeg har trent, har hun sendt meg en sms; ”Hvordan går det med treningen, frøken?? ” Den sms’en har ikke blitt opplevd som mas – men som et spark i ræva og ny motivasjon. For det har stukket i samvittigheten min når jeg har fått den. Det er jo ikke hun som skal gjøre jobben. Hun skal legge til rette så jobben jeg gjør er riktig. Hun har introdusert meg for treningsmåter jeg selv ikke har tenkt på – som jeg har elsket! Hun har holdt motet mitt oppe og støttet meg.

Hun spurte meg tidlig om det var greit at hun veide meg og tok en kroppsanalyse. Jeg hadde grudd meg for det spørsmålet, men jeg smakte litt på det og sa det var greit. Hun kunne få veie meg, men jeg ville ikke vite resultatet. Det ville virke demotiverende på meg å faktisk få vite hvordan det stod til. Jeg bad heller om å få vite oppgang/nedgang mellom gangene. Den første gangen hun veide meg gav hun ikke noe uttrykk for resultatet. Hun var som et steinansikt. Og det var godt – å ikke få noen reaksjon på vekta si. Hun har ufarliggjort hele situasjonen for meg og møtt meg med forståelse.

Vi tok en PT-time for å bli kjent med formen min og jeg føler selv at vi fant et program som passet meg bra. Hun pusher meg akkurat langt nok for at jeg skal mestre programmet og treningsformene hun presenterer for meg. Hun gir mye skryt og ros når man har fortjent det. Når jeg har trent med Anneli og hun har rost eller skrytt av meg for noe spesiellt er jeg veldig stolt når jeg forteller det til samboeren min når jeg kommer hjem. Akkurat som et barn i 1.klasse som har fått skryt for en tegning av læreren sin. Men det er slik jeg føler det! Jeg blir stolt av meg selv – og dette hadde jeg ikke klart uten henne. Hun pusher meg når målene mine er for defensive og holder meg tilbake når jeg blir vel offensiv. En ting jeg bet meg merke i på bloggen hennes er at man ikke må gape over for mye med en gang. At det er urealistisk å gå fra null trening til 4 ganger i uken. Og det er sant! Jeg følte jeg var dristig som sa 1-2 ganger i uken. Men med nødvendig hjelp og veiledning har jeg klart det også.

En ting er treningsveiledning – en annen er kostholdsveiledning. Jeg har fått tips om enkle knep for å legge om kostholdet. Jeg har gått fra å spise 3 måltider om dagen til 5-6 måltider. Jeg er sjelden sulten lenger. Mellommåltider var min store svakhet – jeg husket de aldri! Da fikk jeg en sms i 10-tiden: ”Mellommåltid” Det var nok – nå går dette av seg selv. Hun introduserte meg for knyttnevemetoden. En knyttneve kylling, en knyttneve grønnsaker, en knyttneve pasta. Voilà!
Hun gjorde meg bevisst på at det er lov til å kose seg også. Jeg har ikke dårlig samvittighet når jeg koser meg med potetgull på lørdagskvelden – jeg vet at det ikke er flere dager i uken som det var tidligere.

Hadde det ikke vært for at Anneli møtte meg med et åpent sinn, ufarliggjorde situasjonen min følelsesmessig og tok vare på meg hadde jeg ikke sittet her i mine nye olabukser i str 42. Da hadde jeg gjemt meg bort i joggebuksa i str. 48 fortsatt! Jeg har fått tilbake selvtillitten og folk rundt meg sier at de har fått tilbake den Tine de kjente før. Dette takker jeg Anneli for! Er du i den situasjonen jeg var i, kan du sette det litt i perspektiv. Vil du bruke penger på PT-timer hos Anneli nå, eller vil du bruke mye mer på legekonsultasjoner pga livsstilssykdommer resten av livet? Spar pengene du hadde brukt på snop, godis og annen dårlig føde – kjøp deg sunn mat, nøtter og frukt. Legg pengene du har til overs i en boks. Før du aner ordet av det har du råd til personlig trener!

Jeg valgte å bruke penger på forebyggende helse, ikke etterpåklokskapens helse og angrer ikke et sekund!

-Tine Norsted-